Matsvinn er en skam, la oss innse det. I vår energihungrige verden kaster vi en tredjedel av maten vi produserer. En tredje, ja. Et snøskred av avfall som aldri gikk gjennom bordet.
En slags nasjon uten navn og verdighet som rangerer umiddelbart etter USA og Kina for klimagassutslipp, som overoppheter planeten. En moloch som utnytter 30 prosent av arealet som dekkes av jordbruksland i verden og som sluker en masse vann som kan sammenlignes med den årlige strømmen av Volta-elven.
Den enorme produksjonen av mat og dens sløsing er et utvilsomt tegn «på vår formidable intelligens i desperat konflikt med vår formidable dumhet» slik forfatteren Ian McEwan beskriver menneskets natur i det korte essayet som nettopp ble utgitt av Einaudi, Lo space of fantasien.
Hanger av matvarer som har blitt dyrket, bearbeidet og transportert tomme havner i søppelbøtta. Mens antallet mennesker som lider av sult har steget til 828 millioner. Mens Europa står overfor en energikrise av enestående proporsjoner. Mens vi opplever tørkesommere. Mens vi gjennomgår klimaendringer som også er knyttet til matproduksjon.
Når vi eroderer jordens fruktbare overflate. Mens vi plyndrer havet for fiskene deres og mens vi ødelegger skog for å få intensivt oppdrett. Mens befolkningen er i ferd med å overstige dagens åtte milliarder, med matbehov som kan kreve en økning i produksjonen på opptil 70 prosent i 2050.
Det er ingen logikk i dette, det er ingen verdier. Kampen mot avfall er en av de globale utfordringene som vil bli husket 16. oktober i arrangementene for Verdens matdag, arrangert av FN. Og det er en utfordring som starter fra enkeltindividet.
Hvem har vel ikke kastet en råtten fersken, et herdet smørbrød eller en liter utgått melk i søpla? Det er en automatisk vane, men vi bør spørre oss selv oftere hvilke implikasjoner som ligger bak den gesten, langt utover den økonomiske skaden på lommeboken din.
Agroøkonomen Andrea Segrè, skaperen av Zero Waste-kampanjen og vitenskapelig leder for Waste Watcher International Observatory, skriver slik i sitt siste essay, D(i)ritto al cibo (Scienza Express): «Domestic waste i Italia er verdt syv milliarder euro i 2022. Og dette tallet, nesten et halvt poeng av BNP, er «bare» den økonomiske verdien av varene vi kjøper og deretter ikke forbruker; netto, derfor av kostnadene for naturkapital (jord, vann, energi), økonomiske (innsatsstoffer som gjødsel, plantevernmidler, drivstoff) og de økonomiske og økologiske kostnadene ved avfallshåndtering.For å realisere dette, må det er nok noen data på tonnevis av mat som går i søpla.
Den skjulte energien
Matsvinn i italienske hjem er én million og 866 tusen tonn i 2022, tilsvarende de syv milliarder euro beregnet av Segrè (som legges til nesten fem millioner og 165 tusen tonn mat tapt i produksjonskjeden og distribusjonen , ifølge data fra Waste Watcher International Observatory).
Hvis vi prøver å legge til energikostnaden, estimert til 4,02 milliarder (basert på dagens strømkostnad), finner vi at verdien av matsvinn hopper til mer enn 11 milliarder.
Det er et svimlende tall, ikke langt fra de 14 milliardene som er bevilget av regjeringen for å takle energikrisen. Dette er grunnen til at rådet om ikke å kaste mat bør inkluderes blant de som allerede er foreslått (og hellige), for eksempel sparsom dosering i dusjen eller bruk av oppvaskmaskin.
Du kjøper for mye
Mat er ikke en vare. Det representerer tilfredsstillelsen av det primære behovet for å overleve, det vekker fysisk og mental nytelse. Det er en vakker tanke, den forteller historier, den inneholder kunnskap. Når den mister sin symbolske verdi, blir den imidlertid oppfattet som en gjenstand og kan deretter kastes.
Waste legemliggjør et av ansiktene til forbrukerisme. Fyll kjøleskapet, stappe pantryet, haug opp bunter med skinke "til sønnens smørbrød" , kyllingbryst "hvis du trenger et sekund" , brioche "så barnet får en matbit" , tre pakker parmesanost "de var på tilbud" . uansett" , myk og hard ost, fersk og tørr pasta, marinert og røkt laks. For mye.
«En av to italienere (47 prosent) innrømmer at de ofte glemmer maten de kjøpte, 46 prosent sier at maten kom fra kjøleskapet i butikken og fort gikk til grunne hjemme» sier Segrè.
«En av tre italienere (30 prosent) innrømmer at de feilberegner hvor mye mat de serverer hjemme, men også (33 prosent) at de er bekymret for ikke å ha nok mat i pantryet, slik at de overdrive oppkjøp.Waste Watcher-dataene viser derfor at det er stort rom for forbedringer i fasene for innkjøp og håndtering av mat.
Det skjulte vannet
Sparing inkluderer også vann. Ettersom klimaendringene tar sine toll, forverres tørken i enkelte områder, slik vi opplevde i Italia i sommer. Derfor diskuteres det haster med å remodulere distribusjons- eller vanningsnettverk, men hver enkelt av oss bør også vurdere individuelt forbruk for drikking, matlaging og vask. Og reflekter over vannet som trengs for å produsere mat.
Å kaste et eple tilsvarer å kaste bort 70 liter vann, kaste et egg 135 liter, en kopp kaffe 140 liter, et glass melk 200 liter (Fao-vann).
Tapet langs forsyningskjedene
Avfall refererer til mat som er egnet for konsum, men som bevisst kastes i detaljhandelen eller hjemme. I stedet skjer tapet før maten når forbrukeren på grunn av problemer i produksjons-, lagrings-, foredlings- og distribusjonsfasene.
For markedet i industrialiserte land, der vinnerne er fine kjøttstykker og pærer uten bulker, utelukkes en ubetenksom mengde mat før den når markedet, fordi den forblir usolgt.
Fiskerne ser selv inn i garnene sine og setter fisken tilbake i havet som ikke oppfyller standardene til rike vestlige kjøpere, vant til den samme monotone smaken.
Den vanlige brasmen, den vanlige kalvefileten, de vanlige jordbærene like fullt, alle røde. Kilo og kilo med klumpete frukt og upresise grønnsaker havner i forbrenningsovner, med ytterligere energif.webporbruk.
Eplet forventes å være avrundet og skinnende som i Snehviteventyret. Men epler er ikke fra fantasiens rike. De er som oss, noen såret, noen forslått. Og i stedet er feilen ikke tilgitt, fordi den gjennomsnittlige kjøperen vurderer dem som ting, og ser på perfeksjonen til en Barbie, ikke en del av et levende tre.
Hvor mat i stedet opprettholder sin eldgamle verdi, på den sørlige halvkule, kan avlingen råtne under den brennende solen, ikke komme frem på grunn av tørke eller bli ødelagt av hærer av insekter. Vakker eller stygg, den lider under fraværet av modernitet.
Omtrent en tredjedel av de totale klimagassutslippene avhenger av matsystemet. Hvert trinn i prosessen, fra produksjon til emballasje, frigjør karbondioksid, metan og andre gasser som endrer temperaturen.
Når mat er kastet, er det også alle disse utslippene. Ikke bare. Det trengs energi for å kvitte seg med rester som passerer likegyldig fra kjøleskapet til søppelkassen. Og når det våte avfallet når deponier, brytes det ned og frigjør mer metan. Dermed kan minimering av avfall være en enkel måte for en person å bidra til å begrense global oppvarming.
Elver av fossilt brensel
Holding av matavfall vil også føre til en reduksjon i miljøbelastningen på grunn av bruk av fossilt brensel i leverandørkjedene.I Italia absorberer matproduksjon over 11 prosent av det totale industrielle energif.webporbruket, for omtrent 13,3 millioner tonn oljeekvivalenter.
Mer er ikke bedre
«Nå oppfordrer alle, Kirken i primis, til å endre livsstil, å fornye en nøkternhet i forbruket og å protestere mot kulturen med overflødighet, sløsing, overdrivelse, det Michael Grunwald kaller kulturen til "mer er bedre»» skriver Segrè.
«Nå fører systemet oss til å sette oss i gjeld for å øke forbruket vårt (lydig: krisen stammer fra de "rike" folkene), et skritt som nå har blitt uunnværlig, ser det ut til, for å støtte en produksjonsmekanisme dopet og ødelagt av forbruk. I stedet kan man si (og gjøre): mindre og bedre" .
Frukt, den mest bortkastede maten
Frukt er den mest bortkastede maten på planeten. Leder i USA, med 39,3 gram per uke i gjennomsnitt per person (Cross Country Waste Watcher International data).I Italia faller grammene til 30, 3 frukt, etterfulgt av salat med 26,4 gram per innbygger og ferskt brød med 22,8 gram, grønnsaker med 21,
Andre steder inkluderer rangeringen av de mest bortkastede matvarene for eksempel melk og yoghurt (27,1 gram per uke i Tyskland), kjøttpålegg og spekemat (21,6 gram i Frankrike), ris og frokostblandinger (27,2 gram i Brasil), ferdigmat (11,5 gram i Japan).
Mennesker er allerede en økologisk katastrofe, men nå er vi klar over det. "Jeg lever i en såret verden og jeg vet at jeg er den sårede" som forfatteren John Green skrev. Vi vet hvordan vi skal lette fotavtrykket vårt, og å ikke prøve å gjøre det er etisk uakseptabelt.
Eliana Liotta er en journalist, skribent og vitenskapelig populariserer. På iodonna.it og på hovedplattformene (Spreaker, Spotify, Apple Podcast og Google Podcast) kan du finne podcastserien hennes Il bene che mi voglio.
GÅ TIL PODCASTEN
